appell

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

appell m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (utellelig) tilslutning, autoritet
    Dei har appell i folket.
  2. (tellelig) ein kort tale, sterk oppmoding
    Formannen holdt appell.
  3. (utellelig) kor flink ein hund er til å lystra
    Bikkja har dårleg appell.
  4. (tellelig) anke
    Apellen ble avvist.
  5. (tellelig) slag med foten mot underlaget bruka under sport og marsjering
  6. (militært, tellelig) oppstilling, samling
  7. (militært, tellelig) militært signal om oppstilling

Uttale[rediger]

Lyd
Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Etymologi[rediger]

Frå fransk

Relaterte termer[rediger]

appellere, appellant

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein appell appellen appellar appellane (nynorsk)
en appell appellen appeller appellene (bokmål/riksmål)
(ein/en) appell appellen Telles ikke (bokmål/riksmål/nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]