avtale

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

avtale m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. det at man er enige om noe
    Avtalen ble underskrevet i oktober.
    Jeg har en avtale i ettermiddag.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn (bokmål) & hankjønn/hunkjønn (nynorsk))
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en avtale avtalen avtaler avtalene (Bokmål)
ein avtale avtalen avtalar avtalane (Nynorsk)
ei avtale avtala avtaler avtalene (Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.


Synonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

avtale (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. å inngå en avtale, bli enige om noe

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp
å avtale avtaler avtalte har avtalt avtal (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)
avtalende (Bokmål/Riksmål)
avtalande (Nynorsk)

Oversettelser[rediger]