avtale

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

avtale m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. det at man er enige om noe
    Avtalen ble underskrevet i oktober.
    Jeg har en avtale i ettermiddag.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn (bokmål) & hankjønn/hunkjønn (nynorsk))
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
avtale avtalen avtaler avtalene (bokmål/riksmål)
ein avtale avtalen avtalar avtalane (nynorsk)
ei avtale avtala avtaler avtalene (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

Avledede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

avtale (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. å inngå en avtale, bli enige om noe

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å avtale, avtala avtaler avtalte har avtalt avtal, avtale, avtala avtalande avtalast (nynorsk)
å avtale avtaler avtalte har avtalt avtal avtalende avtales (bokmål/riksmål)

Oversettelser[rediger]