bånd

Se også: Band og band

Norsk

Substantiv

bånd m (bokmål), n (riksmål)

1. avlangt stykke materiale i fast form, bøyelig i lengderetning
   1. snøre eller snor brukt til å binde noe fast

      Hunder skal gå i bånd.

   2. stoffremse brukt til å kante eller pynte større stoffstykker
2. (musikk) kort for tverrbånd, tverrliggende opphøyde strukturer av tre eller metall på gripebrettet til strengeinstrumenter

Andre former

• band (nynorsk)

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
bånd	båndet	bånd	båndene	(bokmål/riksmål)
bånd	båndet	bånd	bånda	(bokmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

snøre, snor, remse

dansk: bånd da(da) n engelsk: band en(en), tape en(en), ribbon en(en)

svensk: band sv(sv) n, snöre sv(sv) n tysk: Band de(de) m

opphøyning på gripebrett

dansk: bånd da(da) n engelsk: fret en(en)

svensk: greppband sv(sv) n, tvärband sv(sv) n tysk: Bund de(de) m