bibringe
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
bibringe m (bokmål), c (riksmål)
- (matlaging, utellelig) bestemt stykningsdel på storfekjøtt etter norsk storfepartering; sidebryststykke (bringen) på høyde med de nederste ribbenene
- Man bruker bibringe mest som suppekjøtt.
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein bibringe | bibringen | bibringar | bibringane | (nynorsk) |
| bibringe | bibringen | bibringer | bibringene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser[rediger]
kjøttstykke av storfebringe
|
Etymologi[rediger]
Verb[rediger]
bibringe (bokmål/riksmål)
- meddele; få noen til oppfatte noe
- Kan du vennligst bibringe denne kunnskapen videre?
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (blandingsform) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
| å bibringe | bibringer | bibrakte | har bibrakt | bibring | bibringende | (bokmål) | |
| å bibringe | bibringer | bibragte | har bibragt | bibring | bibringende | (riksmål) | |