borg

Norsk

Substantiv

borg m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. Type festningsverk, ofte befestet med murer og tårn, betegnelse spesielt brukt om denne type bygninger fra europeisk middelalder.
2. (foreldet) Kjøp av en vare mot utsatt betaling; bruke sin eiendom som pant ell. bevis for betalingsdyktighet; krita

Etymologi

Fra norrønt borg, trolig beslektet med berg

Beslektede termer

• borger, borgar

Avledede termer

• borgruin

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei borg	borga	borger	borgene	(bokmål/nynorsk)
en borg	borgen	borger	borgene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

festningsverk

engelsk: castle en(en) fransk: château-fort fr(fr) m

svensk: borg sv(sv) c

---

Svensk

Substantiv

borg c

1. borg