brekning

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

brekning m (bokmål), c (riksmål)

  1. det å brekke (seg)
    Medisinen kan forårsake kvalme og brekninger.
  2. det å bli brukket

Etymologi[rediger]

brekke + -ning

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en brekning brekningen brekninger brekningene (bokmål)
brekning brekninga brekninger brekningene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer[rediger]