denge

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Verb[rediger]

denge (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. slå noen eller noe hardt og vedvarende
    • I en sofa fra IKEA sitter far og denger mor. 
      – Dagbladets sommerkassett, side 2, spor 2; «Nytt fra norsk film», 1979, Ole Paus
    Vi skal denge trønderne.
    Se også: Google denge (BøkerGrupperAkademiskNyhetsarkiv)

Andre former[rediger]

Synonymer[rediger]

slå, banke, hamre

Etymologi[rediger]

Fra norrønt dengja

Faste uttrykk[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å denge, denga denger dengte har dengt deng, denge, denga dengande dengast (nynorsk)
å denge denger dengte har dengt deng dengende denges (bokmål/riksmål)

Oversettelser[rediger]