eid

Se også: Eid

Norsk

Substantiv

Wikipedia på bokmål: eid og Wikipedia på nynorsk: eid – leksikonoppføringer

eid n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Opprinnelig en betegnelse for et sted hvor en båtreise må avbrytes, slik at ferdselen må gå over land, f.eks. en landtange mellom fjord og innsjø, eller en foss.

   Mellom Halsafjorden og Skålviksfjorden ligger det et eid hvor folk har bosatt seg.

Etymologi

Fra norrønt eið

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
eid	eidet	eid	eidene	(bokmål/riksmål)
eid	eidet	eid	eida	(bokmål)
eit eid	eidet	eid	eida	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

sted der man må gå, og evt dra/bære båter over land

engelsk: portage en(en) fransk: portage fr(fr) f

svensk: ed sv(sv) n, båtdrag sv(sv) n, mårka sv(sv) c

smalt landområde med vann eller sjø på begge sider

engelsk: isthmus en(en) fransk: isthme fr(fr) m

tysk: Isthmus de(de) m,Landenge de(de) f, Landbrücke de(de) f svensk: ed sv(sv) c

Substantiv 2

eid m (nynorsk)

1. høgtideleg løfte
2. bannord

Andre former

• ed (bokmål/riksmål)

Etymologi

Fra norrønt eiðr

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein eid	eiden	eidar	eidane	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser

løfte

engelsk: oath en(en) fransk: serment fr(fr)

tysk: Eid de(de) m, Schwur de(de) f

banneord

engelsk: curse en(en) fransk: juron fr(fr)

Fluch de(de) m

Verb

eid (bokmål/riksmål)

1. bøyningsform av eie