eid

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv, m[rediger]

eid m (Nynorsk)

  1. høgtideleg løfte
  2. bannord

Andre former[rediger]

  • ed (Bokmål/Riksmål)

Etymologi[rediger]

Fra norrønt eiðr

Grammatikk[rediger]

Bøying (regelrett substantiv hankjønn)
Eintal Fleirtal
Ubunden Bunden Ubunden Bunden
ein eid eiden eidar eidane (Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser[rediger]



Substantiv, n[rediger]

Commons Wikipedia på bokmål: eid og Wikipedia på nynorsk: eid – leksikonoppføringer

eid n (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. Opprinnelig en betegnelse for et sted hvor en båtreise må avbrytes, slik at ferdselen må gå over land, f.eks. en landtange mellom fjord og innsjø, eller en foss. [1]
    Mellom Halsafjorden og Skålviksfjorden ligger det et eid hvor folk har bosatt seg.

Etymologi[rediger]

Fra norrønt eið

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
et eid eidet eid eidene (Bokmål/Riksmål)
et eid eidet eid eida (Bokmål)
eit eid eidet eid eida (Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Referanser[rediger]

  1. Olaf Kortner, Preben Munthe, Egil Tveterås (1979). Store Norske Leksikon, bind 5. Oslo, Norge: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0029-2.