først

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Adverb[rediger]

først (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. nærmest opphavet eller utgangspunktet for ei lengre rekke
    1. om tid: tidligst, før alle andre
      Bestemor kom først. Siden kom de andre gjestene.
    2. om tid: ikke før, om en viss tid, i slutten av en periode
      Bestefar kommer først i morgen.
    3. om rom: fremst, foran alle andre
      Tante sto først. Bak henne sto resten av familien.
  2. om hendinger: faktisk, endelig, på det tidspunktet det skjedde
    Da onkel først kom, gjorde han stor lykke.

Andre former[rediger]

Etymologi[rediger]

Av norrønt fyrst, superlativ av før.

Synonym[rediger]

Antonym[rediger]

Se også[rediger]

Beslekta ord[rediger]

Oversettelser


Konjunksjon[rediger]

først (Nynorsk)

  1. i det øyeblikket, når, på det tidspunktet
    Først du kjem, kan du vel bli.
    Han får gjera det, først du har lovt det.
    Først eg tenkte på deg, så var du her.