fullmakt

Wikipedia på bokmål/riksmål: fullmakt – leksikonoppføring

Wikipedia

Norsk

Substantiv

fullmakt m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. at en person, en fullmektig, har myndighet til å opptre og handle på en annen persons, en fullmaktgivers, vegne, eller i dennes sted

Etymologi

Sammensatt av full + makt.

Uttale

(Nord-Trøndelag) IPA: [ˈfʉl.mɑkt] / [ˈfuʎ.mɑkt] (Tonem 2)

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei fullmakt	fullmakta	fullmakter	fullmaktene	(bokmål/nynorsk)
en fullmakt	fullmakten	fullmakter	fullmaktene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

myndighet til å opptre på andres vegne

dansk: fuldmagt da(da) c engelsk: authority en(en), authorisation en(en), power of attorney en(en), proxy en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: poder es(es) m, autorización es(es) f, carta poder es(es) f svensk: fullmakt sv(sv) c tysk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) de

Referanser

• «fullmakt» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «fullmakt» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).