fullmakt
Wikipedia på bokmål/riksmål: fullmakt – leksikonoppføring |
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
fullmakt m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- at en person, en fullmektig, har myndighet til å opptre og handle på en annen persons, en fullmaktgivers, vegne, eller i dennes sted
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
(Nord-Trøndelag) IPA: [ˈfʉl.mɑkt] / [ˈfuʎ.mɑkt] (Tonem 2)
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hokjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ei fullmakt | fullmakta | fullmakter | fullmaktene | (bokmål/nynorsk) |
en fullmakt | fullmakten | fullmakter | fullmaktene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
myndighet til å opptre på andres vegne
Referanser[rediger]
- «fullmakt» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «fullmakt» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).