Hopp til innhold

hale

Fra Wiktionary

Norsk

[rediger]

Substantiv

[rediger]

hale m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (anatomi) utvekst fra ryggsavslutningen hos mange dyr
    En hannhund som holder halen høyt viser dominans.
  2. følge; påheng
    Røyken sto som en hale etter bilen.


Synonymer

[rediger]

Uttale

[rediger]
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein hale halen halar halane (nynorsk)
hale halen haler halene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

[rediger]

Verb

[rediger]

hale (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. å trekke, dra noe eller noen med kraft
    Med felles hjelp fikk vi halt hunden ut av grevlinghullet.
  2. (overført) å tvinge noen til å snakke ut
    Må jeg hale det ut av deg?

Synonymer

[rediger]

Avledede termer

[rediger]


Uttale

[rediger]
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å hale, hala halar hala har hala hal, hale, hala halande halast (nynorsk)


å hale haler hala har hala hal halende hales (bokmål)


å hale haler halet har halet hal halende hales (bokmål/riksmål)
Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å hale, hala haler halte har halt hal, hale, hala halande halast (nynorsk)
å hale haler halte har halt hal halende hales (bokmål/riksmål)

Oversettelser

[rediger]