hale

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

hale m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (anatomi) utvekst fra ryggsavslutningen hos mange dyr
    En hannhund som holder halen høyt viser dominans.
  2. følge; påheng
    Røyken sto som en hale etter bilen.


Synonymer[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein hale halen halar halane (nynorsk)
hale halen haler halene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

hale (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. å trekke, dra noe eller noen med kraft
    Med felles hjelp fikk vi halt hunden ut av grevlinghullet.
  2. (overført) å tvinge noen til å snakke ut
    Må jeg hale det ut av deg?

Synonymer[rediger]

Avledede termer[rediger]


Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å hale, hala halar hala har hala hal, hale, hala halande halast (nynorsk)


å hale haler hala har hala hal halende hales (bokmål)


å hale haler halet har halet hal halende hales (bokmål/riksmål)
Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å hale, hala haler halte har halt hal, hale, hala halande halast (nynorsk)
å hale haler halte har halt hal halende hales (bokmål/riksmål)

Oversettelser[rediger]