huske

Norsk

Substantiv

huske m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. apparat eller innretning for å huske, gynge eller vippe i

Etymologi

Fra verbet å huske.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei huske	huska	husker	huskene	(bokmål/nynorsk)
huske	husken	husker	huskene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• disse

Verb

huske (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. bevege seg opp og ned, gynge

Andre former

• husse (nynorsk)

Etymologi

Trolig fra lydord.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å huske, huska	huskar	huska	har huska	husk, huske, huska	huskande	huskast	(nynorsk)
å huske	husker	huska	har huska	husk	huskende	huskes	(bokmål)
å huske	husker	husket	har husket	husk	huskende	huskes	(bokmål/riksmål)

Synonymer

• disse

Verb 2

huske (bokmål/riksmål)

1. erindre, minnes
   • “Husker du det?” hvisket den ene etter den andre. “Husker du det!” Og så fortalte de ham så mye at svetten sprang fram på pannen. 
     – «Nattergalen», H.C. Andersen

Andre former

• hugse (nynorsk)

Etymologi

Fra norrønt hugsa, av *hug.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å huske	husker	huska	har huska	husk	huskende	huskes	(bokmål)
å huske	husker	husket	har husket	husk	huskende	huskes	(bokmål/riksmål)

Oversettelser

erindre, minnes

dansk: huske da(da) engelsk: remember en(en)

svensk: minnas sv(sv), komma ihåg sv(sv) tysk: erinnern de(de)

Verb 3

huske (nynorsk)

1. jage
2. drive hardt fram, påskynde
3. skjelve eller riste av kulde

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å huske, huska	huskar	huska	har huska	husk, huske, huska	huskande	huskast	(nynorsk)