idyll

Norsk

Substantiv

idyll m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. tilstand preget av ro og harmoni, ofte knyttet til det naturlige eller landlige
   • Minner som aldri vil dø
     En sol som farga himmelen rød, idyll 
     – «Idyll», Postgirobygget, 1996
2. dikt som skildrer dette; tekst om det gode, enkle og landlige

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein idyll	idyllen	idyllar	idyllane	(nynorsk)
en idyll	idyllen	idyller	idyllene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer

• idyllisk

Oversettelser

tilstand preget av ro og harmoni

dansk: idyl da(da) c engelsk: idyll en(en), idyl en(en)

svensk: idyll sv(sv) c tysk: Idylle de(de) f, Idyll de(de) n

dikt

dansk: idyl da(da) c engelsk: idyll en(en), idyl en(en)

svensk: idyll sv(sv) c tysk: Idylle de(de) f

Referanser

• «idyll» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «idyll» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.