klokker

Norsk

Substantiv

klokker m (bokmål), c (riksmål)

1. kirkelig tjenestemann som ikke er prest, med ansvar for administrasjon, musikk og lignende; opprinnelig person med hovedansvar for kirkeklokkene
   • «Å, du tenker vel det er presten som står for deg, men skam få meg, tenker du ikke feil, for det er klokkeren,» sa han. 
     – «Presten og klokkeren», norsk folkeeventyr

Andre former

• klokkar (nynorsk)

Synonymer

• degn

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
klokker	klokkeren	klokkere	klokkerne	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

kirkelig tjenestemann

dansk: klokker da(da) engelsk: sexton en(en), bell ringer en(en)

svensk: klockare sv(sv)

Substantiv

klokker (bokmål/riksmål)

1. bøyningsform av klokke

Referanser

• «klokker» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «klokker» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).

---

Dansk

Substantiv

klokker c

1. klokker