klokke

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

Klokke (1)

klokke m eller f (Bokmål), f (Nynorsk), c (Riksmål)

  1. instrument som viser tiden
    Klokka er fem.
  2. metallskål som settes i svigning og lager lyd når man slår på den
    Det ringte i klokker fra kirker og rådhus.
  3. ringeapparat i hus, brukt til å ringe på for å vise at man ønsker å komme inn eller snakke med de som bor i huset
    Eg ringde på klokka, men ingen lot opp døra
  4. ringeapparat på skoler brukt til å markere slutt og start på skoletimer; også brukt (også på andre institusjoner) til å angi fare, brann og lignende
    • Da klokka klang, så fort vi sprang,
      og ingen sto igjen og hang
      men glad og lett og rank og rett
      vi var på plass med ett.
       
      – «Da klokka klang», Margrethe Munthe
  5. ringeapparat på sykkel for å vise at man ønsker å passere - eller å advare om at noe skjer
    Syklistene plinger iltert med klokkene sine.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei klokke klokka klokker klokkene (Bokmål/Nynorsk)
en klokke klokken klokker klokkene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

Avledede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]