bjelle

Norsk

Substantiv

bjelle m og f (Bokmål), c (Riksmål)

1. en liten - ofte lukket - klokke med en kule eller liknende inni, som ringer ved bevegelse
2. (spøkef.) skrotum; pungen

Andre former

• bjølle (Nynorsk)

Avledede termer

• bjelleklang
• kubjelle
• sauebjelle
• sykkelbjelle

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei bjelle	bjella	bjeller	bjellene	(Bokmål)
en bjelle	bjellen	bjeller	bjellene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

liten klokke

dansk: bjælde da(da) c engelsk: bell en(en) finsk: kulkunen fi(fi), tiuku fi(fi)

svensk: bjällra sv(sv) c, skälla sv(sv) c tysk: Schelle de(de) f, Glocke de(de) f