bjelle

Norsk

Substantiv

bjelle m og f (bokmål), c (riksmål)

1. en liten - ofte lukket - klokke med en kule eller liknende inni, som ringer ved bevegelse
2. (spøkef.) skrotum; pungen

Andre former

• bjølle (nynorsk)

Uttale

IPA: [bje`l:ə]

Lyd (Oslouttale)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Avledede termer

• bjelleklang
• kubjelle
• revebjelle
• sauebjelle
• sykkelbjelle

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
bjelle	bjella	bjeller	bjellene	(bokmål)
bjelle	bjellen	bjeller	bjellene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

liten klokke

dansk: bjælde da(da) c engelsk: bell en(en) finsk: kulkunen fi(fi), tiuku fi(fi)

svensk: bjällra sv(sv) c, skälla sv(sv) c tysk: Schelle de(de) f, Glocke de(de) f

Referanser

• «bjelle» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «bjelle» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).