løkke

Norsk

Substantiv

løkke m og f (bokmål), c (riksmål)

1. Del av tau som er bundet så det går i kurve fra og til samme punkt.
2. (grafteori) en kant som går fra en hjørne/node til seg selv

Andre former

• lykkje (nynorsk)

Etymologi

Fra norrønt lykkja

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
løkke	løkka	løkker	løkkene	(bokmål)
løkke	løkken	løkker	løkkene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Del av tau som er bundet til og fra samme punkt

dansk: løkke da(da) c engelsk: noose en(en) finsk: silmukka fi(fi)

islandsk: lykkja is(is) f svensk: löpsnara sv(sv), rännsnara sv(sv) tysk: Schlaufe de(de) f

Kant i en graf som går tilbake til samme hjørne

dansk: løkke da(da) c engelsk: loop en(en)

islandsk: lykkja is(is) f

Substantiv 2

løkke m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. plass, lite område

   spille fotball på løkka

Andre former

• lykkje (nynorsk)

Etymologi

Fra norrønt lykkja

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei løkke	løkka	løkker	løkkene	(bokmål/nynorsk)
løkke	løkken	løkker	løkkene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.