lende

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

lende n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. terreng, mindre område i naturen med noenlunde like trekk
    Gaupa kommer sjeldent ut i åpent lende.
    De frivillige har kompetanse til å utføre redningsaksjoner i bratt lende.

Etymologi[rediger]

Avledet fra land.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
lend lendet lend lendene (bokmål/riksmål)
lend lendet lend lenda (bokmål)
eit lend lendet lend lenda (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Faste uttrykk[rediger]

Verb[rediger]

lende (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. sette på land
    • Eit godt settarland har stø grunn av grus eller koppål (rundvoren små­stein) i jamn skråbakke slik at vi kan lende båten og dra han opp anten det er stor flo eller låg fjære. 
      – «Stø, vorr, naust og bryggje», Jon Bojer Godal

Etymologi[rediger]

Fra norrønt lenda.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å lende, lenda lender lendte har lendt lend, lende, lenda lendande lendast (nynorsk)
å lende lender lendte har lendt lend lendende lendes (bokmål/riksmål)

Referanser[rediger]