minne
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
minne n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- objekt som er knyttet til en hendelse man husker.
- hukommelse
- (ofte i sammensetninger) det å minnes noe eller noen, f.eks. fra historiske hendelser
Etymologi[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
minne | minnet | minner | minnene | (bokmål/riksmål) |
minne | minnet | minner | minna | (bokmål) |
eit minne | minnet | minne | minna | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Synonymer[rediger]
Oversettelser[rediger]
Objekt
Hukommelse
Det å minnes noen
Verb[rediger]
minne (bokmål/riksmål/nynorsk)
- å gjøre slik at man husker eller tenker på noe (igjen)
- Kan du minne meg på at vi må kjøpe gave i dag?
Etymologi[rediger]
Se også[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (uregelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv |
|
minner | minnet, minte | har mint | minn | minnende | minnes | (bokmål/riksmål) | |
minna | har minnet, minna | (bokmål) | |||||
å minne | minner | minte | har mint | minn, minne | minnande | minnast | (nynorsk) |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
Få til å huske
Referanser[rediger]
- «minne» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «minne» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
Finsk[rediger]
Adverb[rediger]
minne