miskunn

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

miskunn m (bokmål), f (nynorsk),  (riksmål)

  1. nåde, barmhjertighet
  2. (bibelsk) Guds nåde
    • Han alene gjør store under, evig varer hans miskunn! 
      – Salmenes bok 136:4

Etymologi[rediger]

Fra norrønt misskunn («det å ikke beskylde en for noe, å tilgi.»).

Grammatikk[rediger]

Bøyning ({{{reg}}})
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
miskunn miskunna miskunner miskunnene (bokmål/riksmål)
en miskunn miskunnen miskunner miskunnene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]



Islandsk[rediger]

Substantiv[rediger]

miskunn f

  1. (bibelsk) miskunn