miskunn

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

miskunn m (Bokmål), f (Nynorsk),  (Riksmål)

  1. nåde, barmhjertighet
  2. (bibelsk) Guds nåde
    • Han alene gjør store under, evig varer hans miskunn! 
      – Salmenes bok 136:4

Etymologi[rediger]

Fra norrønt misskunn («det å ikke skylde en for noe»).

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei miskunn miskunna miskunner miskunnene (Nynorsk)
en miskunn miskunnen miskunner miskunnene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.


Oversettelser[rediger]



Islandsk[rediger]

Substantiv[rediger]

miskunn f

  1. (bibelsk) miskunn