onkel
- Se også: Onkel
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
onkel m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (familie) broren eller svigerbroren til en av noens foreldre.
- (spøkef.) politimann; «onkel» Politi
- (spøkef.) pantelåner
- Jeg måtte gå til onkel, gå til onkel, bare gå til onkel med klokker og klær – Gå til onkel, Erik Bye
- Jeg måtte gå til onkel, gå til onkel, bare gå til onkel med klokker og klær
- (dagligtale, lett foreldet) mannlig ansatt i barnehage, barnepark eller lignende
Etymologi[rediger]
Gjennom fransk oncle, fra latin avunculus («morbror»).
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein onkel | onkelen | onklar | onklane | (nynorsk) |
onkel | onkelen | onkler | onklene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser[rediger]
familiemedlem
Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.
politimann
Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.
pantelåner
Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.
mann i barnehage
Svensk[rediger]
Substantiv[rediger]
onkel c