onkel

Se også: Onkel

Norsk

Substantiv

onkel m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (familie) broren eller svigerbroren til en av noens foreldre.
2. (spøkef.) politimann; «onkel» Politi
3. (spøkef.) pantelåner
   • Jeg måtte gå til onkel, gå til onkel, bare gå til onkel med klokker og klær 
     – Gå til onkel, Erik Bye
4. (dagligtale, lett foreldet) mannlig ansatt i barnehage, barnepark eller lignende

Etymologi

Gjennom fransk oncle, fra latin avunculus («morbror»).

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein onkel	onkelen	onklar	onklane	(nynorsk)
onkel	onkelen	onkler	onklene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

familiemedlem

afrikaans: oom af(af) dansk: onkel da(da) c engelsk: uncle en(en) esperanto: onklo eo(eo) fransk: oncle fr(fr) m

interlingua: oncle ia(ia) nederlandsk: oom nl(nl) m (nord-nederlandsk), nonkel nl(nl) m (flamsk), onkel nl(nl) spansk: tío es(es) svensk: onkel sv(sv) c, farbror sv(sv) c, morbror sv(sv) c tysk: Onkel de(de) m

Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.

politimann

Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.

• dansk: onkel da(da) c

pantelåner

Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.

mann i barnehage

---

Svensk

Substantiv

onkel c

1. onkel

Synonymer

• farbror, morbror