Hopp til innhold

onkel

Fra Wiktionary
Se også: Onkel

Norsk

[rediger]

Substantiv

[rediger]

onkel m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (familie) broren eller svigerbroren til en av noens foreldre.
  2. (spøkef.) politimann; «onkel» Politi
  3. (spøkef.) pantelåner
    • Jeg måtte gå til onkel, gå til onkel, bare gå til onkel med klokker og klær 
      – Gå til onkel, Erik Bye
  4. (dagligtale, lett foreldet) mannlig ansatt i barnehage, barnepark eller lignende

Etymologi

[rediger]

Gjennom fransk oncle, fra latin avunculus («morbror»).

Uttale

[rediger]
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein onkel onkelen onklar onklane (nynorsk)
onkel onkelen onkler onklene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.


Oversettelser

[rediger]



Svensk

[rediger]

Substantiv

[rediger]

onkel c

  1. onkel

Synonymer

[rediger]