onkel

Fra Wiktionary
Se også: Onkel

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

onkel m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (familie) broren eller svigerbroren til en av noens foreldre.
  2. (spøkef.) politimann; «onkel» Politi
  3. (spøkef.) pantelåner
    • Jeg måtte gå til onkel, gå til onkel, bare gå til onkel med klokker og klær 
      – Gå til onkel, Erik Bye
  4. (dagligtale, lett foreldet) mannlig ansatt i barnehage, barnepark eller lignende

Etymologi[rediger]

Gjennom fransk oncle, fra latin avunculus («morbror»).

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein onkel onkelen onklar onklane (nynorsk)
onkel onkelen onkler onklene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.


Oversettelser[rediger]

Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.

Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.

Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.



Svensk[rediger]

Substantiv[rediger]

onkel c

  1. onkel

Synonymer[rediger]