overlegenhet

Norsk

Substantiv

overlegenhet m (bokmål), c (riksmål)

1. det å være overlegen, suveren
2. det å være overlegen, hoven

Etymologi

Fra overlegen + -het

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en overlegenhet	overlegenheten	overlegenheter	overlegenhetene	(bokmål/riksmål)
overlegenhet	overlegenheta	overlegenheter	overlegenhetene	(bokmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

det å være overlegen, suveren

dansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) da engelsk: superiority en(en) c fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: överlägsenhet sv(sv) tysk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) de