rønne
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
rønne m og f (bokmål), c (riksmål)
- lite, falleferdig hus eller bygning
- Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille rønne. Den ble stående hvor den stod, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi ingen inngikk med klage over at den stod i veien for noen eller noe. – «Karens jul», Amalie Skram
- Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille rønne. Den ble stående hvor den stod, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi ingen inngikk med klage over at den stod i veien for noen eller noe.
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei rønne | rønna | rønner | rønnene | (bokmål/nynorsk) |
| rønne | rønnen | rønner | rønnene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser[rediger]
Dansk[rediger]
Substantiv[rediger]
rønne c