sammenheng

Norsk

Substantiv

sammenheng m (bokmål), c (riksmål)

1. Det å henge sammen; forbindelse.
2. omgivelse; kontekst.

Andre former

• samanheng (nynorsk)

Etymologi

sammen + -heng

Synonymer

• forbindelse

Beslektede termer

• sammenhengende

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en sammenheng	sammenhengen	sammenhenger	sammenhengene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

forbindelse

dansk: sammenhæng da(da) engelsk: connection en(en)

svensk: sammanhang sv(sv) c tysk: Zusammenhang de(de) m

kontekst

dansk: sammenhæng da(da) engelsk: context en(en)

svensk: sammanhang sv(sv) c tysk: Zusammenhang de(de) m