uførhet

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også: vanførhet

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

uførhet m og f (bokmål), c (riksmål)

  1. Egenskapen å være ufør.
  2. Resultatet av å være ufør.

Etymologi[rediger]

Fra u- + før + -het.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en uførhet uførheten uførheter uførhetene (bokmål)
uførhet uførheta uførheter uførhetene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]