urmaker

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

urmaker m (bokmål), c (riksmål)

  1. (yrke) person som lever av å lage og reparere klokker
    • Keiseren spratt opp av sengen og sendte bud på livlegen sin, men hva kunne han gjøre? Så fikk de tak i en urmaker, og etter mye snakk og kikking var fuglen noenlunde i stand, men han sa at det måtte spares på den, for den var så slitt i tappene, og det var ikke mulig å sette inn nye slik at musikken gikk stødig. 
      – «Nattergalen», H.C. Andersen

Andre former[rediger]

Etymologi[rediger]

ur + maker

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
urmaker urmakeren urmakere urmakerne (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]