urmaker
Norsk
[rediger]Substantiv
[rediger]urmaker m (bokmål), c (riksmål)
- (yrke) person som lever av å lage og reparere klokker
- Keiseren spratt opp av sengen og sendte bud på livlegen sin, men hva kunne han gjøre? Så fikk de tak i en urmaker, og etter mye snakk og kikking var fuglen noenlunde i stand, men han sa at det måtte spares på den, for den var så slitt i tappene, og det var ikke mulig å sette inn nye slik at musikken gikk stødig. – «Nattergalen», H.C. Andersen
- Keiseren spratt opp av sengen og sendte bud på livlegen sin, men hva kunne han gjøre? Så fikk de tak i en urmaker, og etter mye snakk og kikking var fuglen noenlunde i stand, men han sa at det måtte spares på den, for den var så slitt i tappene, og det var ikke mulig å sette inn nye slik at musikken gikk stødig.
Andre former
[rediger]- urmakar (nynorsk)
Etymologi
[rediger]Uttale
[rediger]
Grammatikk
[rediger]| Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| urmaker | urmakeren | urmakere | urmakerne | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser
[rediger]person som lever av å lage og reparere klokker
|