vanære

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

vanære m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. (utellelig) negativt omdømme

Etymologi[rediger]

van- + ære

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei vanære vanæra Telles ikke (bokmål/nynorsk)
(en) vanære vanæren Telles ikke (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

vanære (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. å behandle på en nedverdigende måte
  2. (foreldet) ha samleie med kvinne utenfor ekteskapet

Etymologi[rediger]

van- + ære

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å vanære, vanæra vanærar vanæra har vanæra vanær, vanære, vanæra vanærande vanærast (nynorsk)


å vanære vanærer vanæra har vanæra vanær vanærende vanæres (bokmål)


å vanære vanærer vanæret har vanæret vanær vanærende vanæres (bokmål/riksmål)
å vanære vanærer vanærte har vanært vanær vanærende vanæres (bokmål)

Oversettelser[rediger]

Referanser[rediger]

Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

vanære c

  1. vanære

Etymologi[rediger]

van- + ære

Verb[rediger]

vanære

  1. vanære

Etymologi[rediger]

van- + ære

Referanser[rediger]