vanære

Norsk

Substantiv

vanære m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. (utellelig) negativt omdømme

Etymologi

van- + ære

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei vanære	vanæra	Telles ikke		(bokmål/nynorsk)
(en) vanære	vanæren	Telles ikke		(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

negativt omdømme

dansk: vanære da(da) c engelsk: dishonour en(en), disgrace en(en), ignominy en(en)

svensk: vanära sv(sv)

Verb

vanære (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. å behandle på en nedverdigende måte
2. (foreldet) ha samleie med kvinne utenfor ekteskapet

Etymologi

van- + ære

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å vanære, vanæra	vanærar	vanæra	har vanæra	vanær, vanære, vanæra	vanærande	vanærast	(nynorsk)
å vanære	vanærer	vanæra	har vanæra	vanær	vanærende	vanæres	(bokmål)
å vanære	vanærer	vanæret	har vanæret	vanær	vanærende	vanæres	(bokmål/riksmål)
å vanære	vanærer	vanærte	har vanært	vanær	vanærende	vanæres	(bokmål)

Oversettelser

å behandle på en nedverdigende måte

dansk: vanære da(da)

Referanser

• «vanære» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «vanære» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).

---

Dansk

Substantiv

vanære c

1. vanære

Etymologi

van- + ære

Verb

vanære

1. vanære

Etymologi

van- + ære

Referanser

• vanære i online-utgaven av Den Danske Ordbog.