Hopp til innhold

vitne

Fra Wiktionary

Norsk

[rediger]

Substantiv

[rediger]

vitne n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. (jus) Person som overværer eller opplever noe, særlig av straffbare forhold.
    Politiet ber vitner til hendelsen melde seg.
  2. (innen kristendom) Person som forkynner Guds ord, forteller om dette.

Uttale

[rediger]
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
vitne vitnet vitner vitnene (bokmål/riksmål)
vitne vitnet vitner vitna (bokmål)
eit vitne vitnet vitne vitna (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer

[rediger]

Oversettelser

[rediger]

Verb

[rediger]

vitne (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Fortelle om en hendelse, opplevelse.
  2. (innen kristendom) å avgi vitnesbyrd om noe
  3. Vise, si noe om
    Ødeleggelsene vitnet om jordskjelvets styrke.

Uttale

[rediger]
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å vitne, vitna vitnar vitna har vitna vitn, vitne, vitna vitnande vitnast (nynorsk)


å vitne vitner vitna har vitna vitn vitnende vitnes (bokmål)


å vitne vitner vitnet har vitnet vitn vitnende vitnes (bokmål/riksmål)