vitne

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

vitne n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. (jus) Person som overværer eller opplever noe, særlig av straffbare forhold.
    Politiet ber vitner til hendelsen melde seg.
  2. (innen kristendom) Person som forkynner Guds ord, forteller om dette.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
vitne vitnet vitner vitnene (bokmål/riksmål)
vitne vitnet vitner vitna (bokmål/riksmål)
eit vitne vitnet vitne vitna (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

vitne (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Fortelle om en hendelse, opplevelse.
  2. (innen kristendom) å avgi vitnesbyrd om noe
  3. Vise, si noe om
    Ødeleggelsene vitnet om jordskjelvets styrke.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å vitne, vitna vitnar vitna har vitna vitn, vitne, vitna vitnande vitnast (nynorsk)


å vitne vitner vitna har vitna vitn vitnende vitnes (bokmål)


å vitne vitner vitnet har vitnet vitn vitnende vitnes (bokmål/riksmål)