vitne

Norsk

Substantiv

vitne n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. (jus) Person som overværer eller opplever noe, særlig av straffbare forhold.

   Politiet ber vitner til hendelsen melde seg.

2. (innen kristendom) Person som forkynner Guds ord, forteller om dette.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
vitne	vitnet	vitner	vitnene	(bokmål/riksmål)
vitne	vitnet	vitner	vitna	(bokmål)
eit vitne	vitnet	vitne	vitna	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer

• Jehovas vitner
• tidsvitne
• øyenvitne

Oversettelser

Person som overværer eller opplever noe

dansk: vidne da(da) n engelsk: witness en(en) fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: vittne sv(sv) n swahili: ushahidi sw(sw) tysk: Zeuge de(de) m

Person som forkynner Guds ord

Verb

vitne (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Fortelle om en hendelse, opplevelse.
2. (innen kristendom) å avgi vitnesbyrd om noe
3. Vise, si noe om

   Ødeleggelsene vitnet om jordskjelvets styrke.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å vitne, vitna	vitnar	vitna	har vitna	vitn, vitne, vitna	vitnande	vitnast	(nynorsk)
å vitne	vitner	vitna	har vitna	vitn	vitnende	vitnes	(bokmål)
å vitne	vitner	vitnet	har vitnet	vitn	vitnende	vitnes	(bokmål/riksmål)

fortelle om en hendelse

dansk: vidne da(da) engelsk: witness en(en)

tysk: zeugen de(de)

avgi vitnesbyrd om noe

vise