brekke

Norsk

Substantiv

brekke

1. stor bratt bakke, bratt del av bakke

   hun skled ned brekka

Andre former

brekka

Faste uttrykk

• midt i bratteste brekka

Synonym

bakke

Oversettelser

Oversettelser

engelsk: hill en(en), slope (en) fransk: colline fr(fr), pente (fr) spansk: declive es(es), rasante (es) tysk: Hang de(de)

Etymologi

Av norrønt brekka, i slekt med ordet brattr, som har gitt opphavt til ordet bratt.

Område

Brukes mest i dialekter

Verb

brekke

1. bryte av, få noe til å briste (ufrivillig)

   han brakk greina tvert av

2. briste

   han spente buen så hardt at den brakk

3. -seg, kaste opp, det å bøye seg (som refleksivt verb)

   han brakk seg

Bøyning

• Bokmål

Å brekke - brekker - brakk - har brukket

• Nynorsk

Å brekke - brekker - brekte - har brekt

Faste uttrykkk

• brekk et bein (i betydningen "lykke til", "tvi tvi", av engelsk break a leg)

Oversettelser

• Engelsk: break, fracture, vomit (kaste opp)
• Fransk: casser, briser, vomir (kaste opp)
• Spansk: romperse, quebrarse, tener (arcadas) (brekke seg)
• Tysk: brechen

Synonym

briste, bryte

Etymologi

Av det lavtyske verbet breken

Beslekta ord

brekning, brakk

Verb

brekke

1. dempe en farge ved å blande den med en annen farge, bearbeide lin og hamp ved valsing

   på tide å brekke fargene

2. om sjø: bryte

   det brekket og brøt

Bøyning

• Bokmål

Å brekke - brekker - brekket/brekka - har brekt/brekka/brekket

• Nynorsk

Å brekke - brekker - brekte - har brekt

Oversettelser

• Engelsk: tint, break,
• Fransk: colorier,
• Tysk: erbrechen (brekke seg)

Synonym

farge, fargelegge, bryte, kaste (opp)

Etymologi

Fra det lavtyske verbet bräken.

Beslekta ord

brekning

Frisisk

brekke

1. å brekke, bryte

Bøyning

brekke - ik brek, do/dû brekst, hy/sy brekt, wy/jimme/hja brekke - ik/hy/sy bruts, do/dû brutsest, wy/jimme/hja brutsen