genitiv

Norsk

Substantiv

genitiv m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (grammatikk) kasus som markerer eiendomsforhold eller samhørighet; eieform

Etymologi

Fra latin genitus, substantivsformen av genitalis («angående generasjon eller fødsel»), fra gresk genete («fødsel»).

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein genitiv	genitiven	genitivar	genitivane	(nynorsk)
en genitiv	genitiven	genitiver	genitivene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Synonymer

• eigefall

Se også

• sin/sitt
• -s

Oversettelser

grammatikalsk kasus

dansk: genitiv da(da) c engelsk: genitive en(en)

svensk: genitiv sv(sv) c tysk: Genitiv de(de) m, Wesfall de(de) m, 2. Fall de(de) m

Referanser

• «genitiv» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «genitiv» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.

Dansk

Substantiv

genitiv c

1. (grammatikk) genitiv

Synonymer

• ejefald

Svensk

Substantiv

genitiv cn

1. (grammatikk) genitiv

Adjektiv

genitiv

1. (grammatikk) som har å gjøre med eller som likner genitiv

Synonymer

• genitivisk