genitiv

Fra Wiktionary

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

genitiv m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. (grammatikk) kasus som markerer eiendomsforhold eller samhørighet; eieform

Etymologi[rediger]

Fra latin genitus, substantivsformen av genitalis («angående generasjon eller fødsel»), fra gresk genete («fødsel»).

Uttale[rediger]

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein genitiv genitiven genitivar genitivane (nynorsk)
en genitiv genitiven genitiver genitivene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Synonymer[rediger]

Se også[rediger]

Oversettelser[rediger]

Referanser[rediger]



Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

genitiv c

  1. (grammatikk) genitiv

Synonymer[rediger]



Svensk[rediger]

Substantiv[rediger]

genitiv cn

  1. (grammatikk) genitiv

Adjektiv[rediger]

genitiv

  1. (grammatikk) som har å gjøre med eller som likner genitiv

Synonymer[rediger]