genitiv

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Etymologi[rediger]

Fra latin genitus, substantivsformen av genitalis («angående generasjon eller fødsel»), fra gresk genete («fødsel»).

Substantiv[rediger]

genitiv m

  1. (grammatikk) kasus som markerer eiendomsforhold eller samhørighet; eieform

Grammatikk[rediger]

Ref: Norsk ordbank

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein genitiv genitiven genitivar genitivane (nynorsk)
en genitiv genitiven genitiver genitivene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Se også[rediger]



Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

genitiv c

  1. (grammatikk) genitiv

Synonymer[rediger]



Svensk[rediger]

Substantiv[rediger]

genitiv cn

  1. (grammatikk) genitiv

Adjektiv[rediger]

genitiv

  1. (grammatikk) som har å gjøre med eller som likner genitiv

Synonymer[rediger]