eigefall

Fra Wiktionary

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

eigefall n (nynorsk)

  1. (grammatikk) fall (kasus) som nyttas til å visa eit eigedomstilhøve. Eigentleg eigefall er ikkje lenger i bruk i norsk, utan i gamle fryste uttrykk. I andre mål, til dømes tysk og islandsk vert namneord og pronomen bøygde i eigefall når dei står som eigar av ein annan setningsdel, eller etter sume preposisjonar.
    til fjells er eit gammalt eigefall.
    während styrer eigefall i tysk.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv inkjekjøn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
eit eigefall eigefallet eigefall eigefalla (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Omsetjingar[rediger]

Synonymer[rediger]

genitiv

Etymologi[rediger]

Sett saman av eige + fall (tilfelle, situasjon).

Relaterte termer[rediger]

nemnefall, underfall, sidefall

Se også[rediger]