grunn

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Adjektiv[rediger]

grunn (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. med kort vei fra vannoverflaten til bunnen; lite dyp

Grammatikk[rediger]

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
grunn grunn grunt grunne grunne (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)


Gradbøying (regelrett)
Positiv Komparativ Superlativ
grunn grunnere grunnest (Bokmål/Riksmål)
grunn grunnare grunnast (Nynorsk)


Antonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Substantiv[rediger]

grunn m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. det som ligger under
    1. årsaken, det som fikk noe til å hende
      Det er med god grunn jeg står her i dag.
    2. jordoverflate, fundament
      Huset er bygd på dårlig grunn.
    3. jordeiendom
      Veien går over grannens grunn.
    4. havbunn, se også grunne
      Skuta gikk på grunn.
    5. overflata bak
      Skjoldet hadde tre gylne eikenøtter på blå grunn.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein grunn grunnen grunnar grunnane (Nynorsk)
en grunn grunnen grunner grunnene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Faste uttrykk[rediger]

Oversettelser[rediger]

Synonym[rediger]

bunn, årsak, tomt, jord

Etymologi[rediger]

Av norrønt grunnr («grunne i vannet») og grund («mark»)

Beslekta ord[rediger]

grunnlag, grunne