grunntall

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

grunntall n (bokmål/riksmål)

  1. (grammatikk) angir antall
  2. (matematikk) tallet som blir ganget med seg selv et visst antall ganger i en potens (tallet x i potensen xα)
    Potensen 52 har 5 som grunntall og eksponent 2. Resultatet er 25.
  3. (matematikk) tallet man skal finne eksponenten til når man beregner logaritmer
  4. (matematikk) antall sifre (medregnet 0) i et posisjonsbasert tallsystem. Det er sammenheng med definisjonene over, fordi omregning mellom tallsystemer skjer ved hjelp av potenser av grunntallet (og posisjonen) - dels også ved hjelp av logaritmen til et grunntall med et annet grunntall som basis.
    Det desimale tallsystemet har grunntall 10 og bruker de arabiske tallene 0-9.
    Det binære tallsystemet har grunntall 2 og bruker de sifrene 0 og 1.
    Romertallsystemet mangler gruntall: Det er ikke et posisjonsbestemt tallsystem, men har en viss sortering (av bokstavgrupper).

Eksempel (grammatikk)[rediger]

Én til ti på norsk
1 – én 2 – to 3 – tre‎ 4 – fire 5 – fem 6 – seks 7 – syv/sju 8 – åtte 9 – ni 10 – ti‎

Andre former[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
grunntall grunntallet grunntall grunntallene (bokmål/riksmål)
grunntall grunntallet grunntall grunntalla (bokmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

Hyperonym[rediger]

Kohyponym[rediger]

Oversettelser[rediger]