hinder

Norsk

Substantiv

hinder n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Noe som hindrer, står i veien for eller holder tilbake fremgang.
   1. (sport) noe som er satt opp og skal hoppes over i hinderløp og sprangridning
2. (sport) kort for hinderløp

Etymologi

Fra norrønt hindr. Jfr. norrønt hindra.

Synonymer

(noe som står i veien for fremgang) hindring

Faste uttrykk

• være til hinder for

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
hinder	hinderet	hinder	hindrene	(bokmål/riksmål)
hinder	hinderet	hindre	hindrene	(bokmål/riksmål)
hinder	hinderet	hindre	hindra	(bokmål)
eit hinder	hinderet	hinder	hindera	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

noe som hindrer

dansk: hinder da(da) n engelsk: obstacle en(en) fransk: obstacle fr(fr) m

svensk: hinder sv(sv) n tysk: Hindernis de(de) n

hinderløp — se hinderløp

Substantiv

hinder

1. bøyningsform av hind

Dansk

Substantiv

hinder n

1. hinder

Substantiv

hinder

1. bøyningsform av hind

Engelsk

Verb

1. hindre

Adjektiv

1. Komparativ av hind.
   1. bakre

Substantiv

hinder (flertall: hinders)

1. (slang) eufemisme for bak

Synonymer

• buttocks

Svensk

Substantiv

hinder n

1. hinder