historie

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

historie m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. (utellelig) Studiet av fortiden, av tidligere tider, hvordan ting var før.
  2. (tellelig) En fortelling, noe man forteller, kan være fantasi, for nytte og/eller fornøyelses skyld.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei historie historia historier historiene (Bokmål/Nynorsk)
en historie historien historier historiene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei historie historia Telles ikke (Bokmål/Nynorsk)
(en) historie historien Telles ikke (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Hyponymer[rediger]

eventyr, saga (2)

Oversettelser[rediger]