kall

Norsk

Substantiv 1

kall n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. livsoppgave
   • Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare. 
     – Et rimbrev, Henrik Ibsen

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
kall	kallet	kall	kallene	(bokmål/riksmål)
kall	kallet	kall	kalla	(bokmål)
eit kall	kallet	kall	kalla	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Substantiv 2

kall m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. mann (vanligvis eldre); ektemann
2. kvernkall

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein kall	kallen	kallar	kallane	(nynorsk)
en kall	kallen	kaller	kallene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

1. gubbe (1)

Verb

kall (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. bøyningsform av kalle