kall

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv 1[rediger]

kall n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. livsoppgave
    • Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare. 
      – Et rimbrev, Henrik Ibsen

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
kall kallet kall kallene (bokmål/riksmål)
kall kallet kall kalla (bokmål)
eit kall kallet kall kalla (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Substantiv 2[rediger]

kall m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. mann (vanligvis eldre); ektemann
  2. kvernkall

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein kall kallen kallar kallane (nynorsk)
en kall kallen kaller kallene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

  1. gubbe (1)

Verb[rediger]

kall (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. bøyningsform av kalle