plass

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

plass m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. (utellelig) område som er stort nok til å romme en person eller en ting
    Du ser vel at det ikke er plass til skapet her.
  2. sted eller område, uten angivelse av hvor dette stedet konkret er
    Det er en plass bortenfor gågata der de selger brukte tannbørster
  3. (ofte brukt i sammensetninger) åpent område, gjerne i en by, beregnet på et bestemt formål
  4. sitteplass, sete man skal/kan sitte på ved arrangement, forestilling og lignende
    • Kunstfuglen fikk sin plass på en silkepute ved keiserens seng. Alle de presangene den hadde fått, gull og edelstener, lå rundt omkring den, og i tittel var den steget til “høykeiserlig nattbordssanger”, i rang nummer én til venstre, for keiseren regnet den siden for å være den fornemste, der hvor hjertet satt, og hjertet sitter til venstre også hos en keiser. 
      – «Nattergalen», H.C. Andersen
    Plassen din er der.
  5. plassering, nummer i en rekke
    Han kom på 11.–plass i maratonløpet.
  6. (arbeidsmarkedet) jobb
    Heldig var den som fikk plass på krambua.
  7. husmannsplass
    Han Sivert overtok plassen oppe i lia etter de som reiste til Amerika.

Etymologi[rediger]

EB1911A-pict1.png Dette ordet har ikke fått spesifisert noen etymologi. Hvis du kjenner opphavet til dette ordet, legg det til som beskrevet her.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein plass plassen plassar plassane (Nynorsk)
en plass plassen plasser plassene (Bokmål/Riksmål)
(ein/en) plass plassen Telles ikke (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

Sammensetninger[rediger]

Oversettelser[rediger]