ringe

Norsk[rediger]

ringe (bokmål/riksmål)

(alderdommelig) Som ikke er verd mye.
- Da du var ringe i dine egne øyne ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel.
  – 1. Sam 15, 17, Bibelen
(alderdommelig) Fattig

Gradbøying (regelrett)
Positiv	Komparativ	Superlativ
ringe	ringere	ringest	(bokmål/riksmål)

ringe (bokmål/riksmål/nynorsk)

Lage lyd ved en klokke.
- De vakreste blomster, som kunne ringe så vakkert, var stilt opp i gangene. Det var liv og røre, og det trakk slik i gangene at alle klokkene klang så man ikke fikk ørenslyd.
  – «Nattergalen», H.C. Andersen
Han ringte i klokka for å fortelle at det var mat.

Hun ringte på døra.
Bruke en telefon til å kalle opp noen til en samtale.
- Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin
  er det noen som ringer til meg.
  – «Hallo! Hallo!», Knutsen og Ludvigsen
Hun ringte til politiet.

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen etymologi. Hvis du kjenner opphavet til dette ordet, legg det til som beskrevet her.

Bøyning (regelrett (bokmål) og uregelrett (nynorsk))
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å ringe	ringer	ringte	har ringt	ring	ringende	ringes	(bokmål/riksmål)
å ringe, ringa	ringer	ringde	har ringt	ring, ringe, ringa	ringande	ringast	(nynorsk)