uteligger

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

uteligger m (bokmål), c (riksmål)

  1. Person som ikke har et sted å bo; særlig brukt om hjemløse personer med tilholdssteder i bymiljøet.
  2. (statistikk) En verdi i et gitt utvalg som ikke har samme karakteristikk som resten av datapunktene; distinkt statistisk verdi.

Andre former[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
uteligger uteliggeren uteliggere uteliggerne (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]