uteligger

Norsk

Substantiv

uteligger m (bokmål), c (riksmål)

1. Person som ikke har et sted å bo; særlig brukt om hjemløse personer med tilholdssteder i bymiljøet.
2. Feilstaving av utligger. En verdi i et gitt utvalg som ikke har samme karakteristikk som resten av datapunktene; distinkt statistisk verdi.

Andre former

• uteliggar, uteliggjar (nynorsk)

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
uteligger	uteliggeren	uteliggere	uteliggerne	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• (bostedsløs) lasaron, lassis

Oversettelser

hjemløs person

dansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)da engelsk: bum en(en), hobo en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)it

nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)nl russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)es svensk: uteliggare sv(sv) tysk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp)de

Referanser

• «uteligger» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «uteligger» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).