eng

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

eng m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. gressmark (til slått)
    • Bekken går i engen,
      bekken godt seg morer nok.
      Springer over rot og stokk,
      og over høye stener.
       
      – «Bekken går i engen», Henrik Wergeland

Etymologi[rediger]

Fra norrønt eng.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei eng enga enger engene (bokmål/nynorsk)
en eng engen enger engene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer[rediger]

Synonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Adjektiv[rediger]

eng (bokmål/riksmål)

  1. snever

Bruksnoter[rediger]

Spesielt brukt i komparativ (engere)

Etymologi[rediger]

Fra tysk.

Grammatikk[rediger]

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
eng eng engt enge enge (bokmål/riksmål/nynorsk)
Gradbøying (regelrett)
Positiv Komparativ Superlativ
eng engere engest (bokmål/riksmål)
eng engare engast (nynorsk)

Tysk[rediger]

Adjektiv[rediger]

eng (komparativ enger, superlativ am engsten)

  1. trang, smal