klem
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
klem m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- kjærtegn, det å holde rundt hverandre for å vise ømhet
- situasjon der noe er i press eller trykk; det å klemme eller bli klemt
- (i uttrykk) energi, kraft
- (i sammensetninger) avslutning; se sluttklem
- (i uttrykk) god forståelse, det å skjønne noe
- (i uttrykk) gløtt, det at noe såvidt er åpnet
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (uregelrett substantiv hankjønn, med dobbel m i flertall) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein klem | klemmen | klemmar | klemmane | (nynorsk) |
en klem | klemmen | klemmer | klemmene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Faste uttrykk[rediger]
Beslektede termer[rediger]
Se også[rediger]
Oversettelser[rediger]
kjærtegn
Verb[rediger]
klem
- bøyningsform av klemme
Dansk[rediger]
Substantiv[rediger]
klem c
Verb[rediger]
klem
- bøyningsform av klemme