sløyfe
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
sløyfe m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- Knute med en eller flere løkker, brukt til knyte sammen bånd, lisser, eller lignende; brukt for praktiske og/eller dekorative grunner.
- Pynt i silkebånd, gjerne med en vanlig sløyfe eller rosett.
- Smalt halsbånd med sløyfe foran, brukes som del av formell kledning, særlig båret av menn, i dag mindre vanlig enn slips.
- Rundt eller ovalt merke, symboliserer politiske symboler eller nasjonalmerker; båndsløyfe, kokarde.
- Vei, bane eller løype som starter og slutter på samme sted.
- Skirennet på lørdag følger en sløyfe på fem kilometer.
- Slynge eller løkke på vei eller bane; følges for å endre retning.
- Tynn list eller underlekte
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei sløyfe | sløyfa | sløyfer | sløyfene | (bokmål/nynorsk) |
| sløyfe | sløyfen | sløyfer | sløyfene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Synonymer[rediger]
- (klesplagg) flue / fluge, tversover, tversoversløyfe
Avledede termer[rediger]
- (pynt i silkebånd) pyntesløyfe, 17. mai-sløyfe
- (slynge, løkke på vei eller bane; snupunkt) trikkesløyfe, vendesløyfe
Oversettelser[rediger]
klesplagg, bånd festet i halsen
kokarde — se kokarde
Verb[rediger]
sløyfe (bokmål/riksmål/nynorsk)
- utelate, la være å ta med eller gjøre noe
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
| å sløyfe, sløyfa | sløyfar | sløyfa | har sløyfa | sløyf, sløyfe, sløyfa | sløyfande | sløyfast | (nynorsk)
|
| å sløyfe | sløyfer | sløyfa | har sløyfa | sløyf | sløyfende | sløyfes | (bokmål)
|
| å sløyfe | sløyfer | sløyfet | har sløyfet | sløyf | sløyfende | sløyfes | (bokmål/riksmål) |