styrte
Norsk
[rediger]Verb
[rediger]styrte (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (intransitivt) falle
- Fossen styrter ned i juvet.
- (transitivt) skyve ut over en kant
- I oldtiden styrtet man de dødsdømte utfor et stup.
- (intransitivt) haste avsted raskt og plutselig
- Han styrtet ut av døren.
Uttale
[rediger]
Grammatikk
[rediger]| Bøyning (regelrett) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
| å styrte, styrta | styrter | styrtte | har styrtt | styrt, styrte, styrta | styrtande | styrtast | (nynorsk) |
| å styrte | styrter | styrtte | har styrtt | styrt | styrtende | styrtes | (bokmål/riksmål) |
Verb 2
[rediger]styrte
- bøyningsform av styre