tale

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også: talé og tåle

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

tale m (Bokmål), m og f (Nynorsk), c (Riksmål)

  1. det å tale; måte en sier noe på
  2. vitnesbyrd, appell
  3. budskap gitt til en forsamlig, foredrag

Synonymer[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei tale tala taler talene (Bokmål/Nynorsk)
ein tale talen talar talane (Nynorsk)
tale talen taler talene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Verb[rediger]

tale (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. det å holde en tale, snakke, ytre seg
  2. vitne om

Etymologi[rediger]

Fra norrønt tala

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å tale taler talte har talt tal talende tales (Bokmål/Riksmål)
å tale, tala taler talte har talt tal, tale, tala talande talast (Nynorsk)
å tale, tala talar tala har tala tal, tale, tala talande talast (Nynorsk)

Avledede termer[rediger]



Afrikaans[rediger]

Substantiv[rediger]

tale

  1. Flertall av taal



Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

tale c

  1. tale

Verb[rediger]

tale

  1. snakke, tale

Engelsk[rediger]

Substantiv[rediger]

tale (flertall: tales)

  1. fortelling

Beslektede termer[rediger]


Portugisisk[rediger]

Verb[rediger]

tale

  1. Første person entall konjunktiv presens av talar.
  2. Tredje person entall konjunktiv presens av talar.
  3. Tredje person entall imperativ av talar.



Spansk[rediger]

Verb[rediger]

tale

  1. Første person entall konjunktiv presens av verbet talar.
  1. Tredje person entall konjunktiv presens av verbet talar.
  1. Tredje person entall bekreftende imperativ av verbet talar.
  1. Tredje person entall nektende imperativ av verbet talar.