tonefall

Norsk

Substantiv

tonefall n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. særskilt setningsmelodi karakteristisk for et bestemt språk eller dialekt

Etymologi

Sammensatt av tone + fall.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
tonefall	tonefallet	tonefall	tonefallene	(bokmål/riksmål)
tonefall	tonefallet	tonefall	tonefalla	(bokmål)
eit tonefall	tonefallet	tonefall	tonefalla	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

talemelodi

dansk: tonefald da(da) n engelsk: lilt en(en), twang en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: tonfall sv(sv) n tysk: Tonfall de(de) m

Referanser

• «tonefall» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «tonefall» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).