tunge

Norsk

Wikipedia

Substantiv

tunge m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. benløst, muskuløst organ i munnhulen til dyr og mennesker
2. språk, tungemål

Etymologi

Fra norrønt tunga, beslektet med latin lingva («tunge, språk»), jamfør lingvistikk.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei tunge	tunga	tunger	tungene	(bokmål/nynorsk)
tunge	tungen	tunger	tungene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede termer

• tungetale

Faste uttrykk

• å holde tann for tunge
• å holde tungen rett i munnen
• tungen på vektskålen

Oversettelser

Organ i munnhulen

dansk: tunge da(da) c engelsk: tongue en(en) finsk: kieli fi(fi) fransk: langue fr(fr) f

svensk: tunga sv(sv) c tysk: Zunge de(de) f

Språk

dansk: tunge da(da) c engelsk: tongue en(en) finsk: kieli fi(fi) fransk: langue fr(fr) f

svensk: tunga sv(sv) c tysk: Zunge de(de) f

Oversettelsene nedenfor trenger å bli sjekket og satt inn under riktig betydning. (Hjelp)

oversettelser som bør sjekkes

spansk: lengua es(es) f

Adjektiv

tunge

1. bøyningsform av tung