uanstendighet

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

uanstendighet m og f (bokmål), c (riksmål)

  1. (utellelig) Det å være uanstendig
  2. (tellelig) Ytring eller handling som oppfattes som uanstendig
    Pøbelen ropte uanstendigheter opp til de kongelige.
    Se også: Google uanstendighet (BøkerGrupperAkademiskNyhetsarkiv)

Etymologi[rediger]

Fra u- + anstendig + -het.

Antonymer[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) uanstendighet uanstendigheta Telles ikke (bokmål/riksmål)
uanstendighet uanstendigheta uanstendigheter uanstendighetene (bokmål/riksmål)
(en) uanstendighet uanstendigheten Telles ikke (bokmål/riksmål)
en uanstendighet uanstendigheten uanstendigheter uanstendighetene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]