uanstendighet

Fra Wiktionary
Jump to navigation Jump to search

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

uanstendighet m og f (Bokmål), c (Riksmål)

  1. (utellelig) Det å være uanstendig
  2. (tellelig) Ytring eller handling som oppfattes som uanstendig
    Pøbelen ropte uanstendigheter opp til de kongelige.
    Se også: Google uanstendighet (BøkerGrupperAkademiskNyhetsarkiv)

Etymologi[rediger]

Fra u- + anstendig + -het.

Antonymer[rediger]

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) uanstendighet uanstendigheta Telles ikke (Bokmål)
ei uanstendighet uanstendigheta uanstendigheter uanstendighetene (Bokmål)
(en) uanstendighet uanstendigheten Telles ikke (Bokmål/Riksmål)
en uanstendighet uanstendigheten uanstendigheter uanstendighetene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]