Hopp til innhold

viking

Fra Wiktionary
Se også: Viking

Norsk

[rediger]
Commons Wikipedia på bokmål: viking og Wikipedia på nynorsk: viking – leksikonoppføringer

Substantiv

[rediger]

viking m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. nordisk sjøkriger og -røver fra ca. 800 til 1100 e.Kr.
    når vikingene dro på tokt
  2. hardfør person
    han var en av de vikingene som badet hele vinteren

Etymologi

[rediger]

Av norrønt víkingr. Omstridt opprinnelse; kan komme av enten mann som legger til i vikene eller mann fra Viken (Oslofjord-området)

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein viking vikingen vikingar vikingane (nynorsk)
en viking vikingen vikinger vikingene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

[rediger]
Oversettelsene nedenfor trenger å bli sjekket og satt inn under riktig betydning. (Hjelp)

Substantiv 2

[rediger]

viking m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. å dra på vikingtokt
    dra på viking

Etymologi

[rediger]

Fra norrønt viking, av vikingr.

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en viking vikingen vikinger vikingene (bokmål/riksmål)
viking vikinga vikinger vikingene (bokmål/riksmål)
ei viking vikinga vikingar vikingane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser

[rediger]

Substantiv 3

[rediger]

viking m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. handling hvor man viker, unngår noe

Etymologi

[rediger]
vike + -ing

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
en viking vikingen vikinger vikingene (bokmål/riksmål)
viking vikinga vikinger vikingene (bokmål/riksmål)
ei viking vikinga vikingar vikingane (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser

[rediger]



Fransk

[rediger]

Adjektiv

[rediger]

viking m og f (flertall vikings)

  1. som har med vikinger å gjøre



Usbekisk

[rediger]

Substantiv

[rediger]

viking

  1. viking

Etymologi

[rediger]

Fra russisk викинг (víking)

Grammatikk

[rediger]
entall flertall
nominativ viking vikinglar
genitiv vikingning vikinglarning
dativ vikingga vikinglarga
akkusativ vikingni vikinglarni
lokativ vikingda vikinglarda
ablativ vikingdan vikinglardan

Uttale

[rediger]
IPA: [ˈvikiŋ]