viking

Se også: Viking

Norsk

Wikipedia på bokmål: viking og Wikipedia på nynorsk: viking – leksikonoppføringer

Substantiv

viking m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. nordisk sjøkriger og -røver fra ca. 800 til 1100 e.Kr.

   når vikingene dro på tokt

2. hardfør person

   han var en av de vikingene som badet hele vinteren

Etymologi

Av norrønt víkingr. Omstridt opprinnelse; kan komme av enten mann som legger til i vikene eller mann fra Viken (Oslofjord-området)

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein viking	vikingen	vikingar	vikingane	(nynorsk)
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

sjøkriger

engelsk: Viking en(en)

tysk: Wikinger de(de) m

hardfør person

Oversettelsene nedenfor trenger å bli sjekket og satt inn under riktig betydning. (Hjelp)

oversettelser som bør sjekkes

spansk: vikingo es(es) m

Substantiv 2

viking m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. å dra på vikingtokt

   dra på viking

Etymologi

Fra norrønt viking, av vikingr.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
viking	vikinga	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
ei viking	vikinga	vikingar	vikingane	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser

vikingtokt

Substantiv 3

viking m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. handling hvor man viker, unngår noe

Etymologi

vike + -ing

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
viking	vikinga	vikinger	vikingene	(bokmål/riksmål)
ei viking	vikinga	vikingar	vikingane	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser

handling hvor man viker, unngår noe

engelsk: avoidance en(en)

---

Fransk

Adjektiv

viking m og f (flertall vikings)

1. som har med vikinger å gjøre

Usbekisk

Substantiv

viking

1. viking

Etymologi

Fra russisk викинг (víking)

Grammatikk

	entall	flertall
nominativ	viking	vikinglar
genitiv	vikingning	vikinglarning
dativ	vikingga	vikinglarga
akkusativ	vikingni	vikinglarni
lokativ	vikingda	vikinglarda
ablativ	vikingdan	vikinglardan

Uttale

IPA: [ˈvikiŋ]