evne

Norsk

Substantiv

evne m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. Kvaliteten å være i stand til; kraft til å utføre, enten fysisk, moralsk, intellektuelt eller konvensjonelt; kapasitet; dyktighet eller kompetanse til handling; tilstrekkelighet av styrke, dyktighet, ressurser etc.
   • Fra hver etter evner, til hver etter behov. 
     – Karl Marx

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei evne	evna	evner	evnene	(bokmål/nynorsk)
evne	evnen	evner	evnene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

egenskap, kompetanse

dansk: evne da(da) c engelsk: skill en(en)

svensk: förmåga sv(sv) c

Verb

evne (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Å være i stand til; ha evne til; makte; greie.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å evne, evna	evnar	evna	har evna	evn, evne, evna	evnande	evnast	(nynorsk)
å evne	evner	evna	har evna	evn	evnende	evnes	(bokmål)
å evne	evner	evnet	har evnet	evn	evnende	evnes	(bokmål/riksmål)

Oversettelser

å være i stand til

dansk: evne da(da) c engelsk: master en(en)

svensk: bemästra sv(sv)

Dansk

Substantiv

Wikipedia ^da

evne c

1. evne

Verb

evne

1. evne