evne
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
evne m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- Kvaliteten å være i stand til; kraft til å utføre, enten fysisk, moralsk, intellektuelt eller konvensjonelt; kapasitet; dyktighet eller kompetanse til handling; tilstrekkelighet av styrke, dyktighet, ressurser etc.
- Fra hver etter evner, til hver etter behov. – Karl Marx
- Fra hver etter evner, til hver etter behov.
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ei evne | evna | evner | evnene | (bokmål/nynorsk) |
evne | evnen | evner | evnene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser[rediger]
Verb[rediger]
evne (bokmål/riksmål/nynorsk)
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å evne, evna | evnar | evna | har evna | evn, evne, evna | evnande | evnast | (nynorsk)
|
å evne | evner | evna | har evna | evn | evnende | evnes | (bokmål)
|
å evne | evner | evnet | har evnet | evn | evnende | evnes | (bokmål/riksmål) |
Oversettelser[rediger]
Dansk[rediger]
Substantiv[rediger]
evne c
Verb[rediger]
evne